mandag 25. juni 2012

Du vil bli savnet kjære Figaro!

Onsdag20 juni 2012, ble vår lille pus borte. Etter mye leting og lapper som ble hengt opp, fikk vi i går kveld den fryktede telefonen. Vår lille gutt var blitt påkjørt, og funnet av en annen person.

Jeg kjente benene mine sviktet i det jeg forsto at det var min katt det var snakk om. Figaro var død. Det hele føltes uvirkelig, og jeg gikk ut for å rope på han i håp om at han kom løpene mot meg. Det skjedde ikke, og jeg kom i sjokk. Var Figaro død? Hvem er det som kjører på en katt, for å så kjøre videre! Jeg kjente jeg ble kjempe sint, samtidig som tårene trillet nedover kinnet. Jeg var sikker på at jeg hele tiden hørte mjauene hans utenfor døren til huset, men ingen katt å se.

Jeg kom vel inn i en fornektelsesfase, og trodde alt bare var en vond drøm. Etter noen timer, og svært hovne øyne bestemte vi oss for å ta kvelden. Vi la oss i sengen, og smerten ble bare vondere. Det var ingen Figaro som lå i mellom oss og fikk kos. Ingen Figaro som lekte med persiennene slik at vi ikke fikk sove. Ingen Figaro som skrapet på døren for å komme inn på soverommet, siden vi tidligere hadde tatt han ut på grunn av persiennebråket... Ingen Figaro...

I dag startet jeg i ny jobb, men jeg maktet ikke å være der, så jeg valgte å dra hjem. Jeg hentet Renate, som virkelig har vært en god venn i dag. Vi dro til dyrlegen, der han hadde blitt levert, for jeg ville se om det virkelig var han. Vi kom inn på undersøkelsesrommet, og der fikk jeg se min lille skatt ligge i en søt fosterstilling. Han så så fredlig ut, og igjen kom jeg inn i et nytt sjokk. Det var virkelig han. Min lille baby... Jeg ville ha han med meg hjem, for å så grave han ned i hagen. Vi har nå i kveld ordnet alt, og han har fått med seg yndlingsbamsen sin og et brev fra "mamma" og "pappa", og han er "hjemme" igjen. Det høres sikkert rart ut, men for oss så var det viktig at han ble gravlagt der han hører hjemme. Tårene triller i skrivende stund, og jeg er sikker på at jeg har gråtet ut flere liter.. Sorgen er fæl, og vanskelig å takle, samtidig som det er godt å vite at han døde fort når han døde.


Ut i fra det dyrlegen fikk vite av undersøkelsen, så har han tydligvis vært død en liten stund, så han døde nok på onsdagen. Det var siste gang vi så den lille krabaten. Han har nå fått en fin plass i hagen, hvor det kommer til å bli tent lys hver kveld fremover, og jeg har et sted å gå til når jeg savner han som værst. Rosene er fra Renate, Robin og Sofie. Tusen takk for all støtte dere tre, dere er helt fantastiske!
Alle rundt oss er og lei seg, og jeg blir varm når jeg kjenner at vi har så mange som er glad i oss, som bryr seg.

Ellers så vil jeg bare avslutte med noen ord til Figaro:
Du har vært noe av det beste som har hendt meg her i livet, og jeg har mange minner fra deg. Hadde jeg hatt muligheten så hadde jeg solgt alt jeg eide og hadde, for å få deg i live igjen. Desverre er ikke det mulig, så du vil bli dypt savnet! Mamma og pappa elsker deg over alt her i verden, lille klumpen vår <3 <3


Vi kommer alltid til å elske deg skatten min! Sov godt <3

15 kommentarer:

  1. *snufs* Og her triller tårene for Figaro! Jeg opplevde det samme med vår første minigris. Noen kjørte på han og stakk av. Han lå igjen i veien med brukket rygg. Heldigvis finnes det mennesker som sier i fra til oss som elsker disse dyrene. Heldigvis! Trøst deg med de fine minnene. Og det at du hører mjauing, ja det er Figaro som gir beskjed om at han har det bra der han er. Sikker på at han passer på deg, fineste du <3 En tårevåt klem herfra!

    SvarSlett
  2. Tårene triller igjen :/ Lille klumpen <3 Nå har han det fint hjemme igjen! Ord blir tomme i studer som disse, men husk alt det fine dere har hatt sammen og gleden dere ga hverandre <3

    Figaro, du er dypt savnet fra øvre auli <3

    SvarSlett
  3. Nå triller tårene her også. Man blir Jo så glad i disse dyra!
    Malinpusen vår forsvant i fjor, og var borte i to uker. Sikker på at vi aldri ville se henne igjen, men en kveld kom hun! Tynn og våt, full av flått og tydelig kald. Hun er også babyen vår.
    Sender deg de varmeste klemmene!

    Klem fra Trine(trinehs instagram)

    SvarSlett
  4. uff,så utrolig trist. nå trillet tårene her også :/

    det eneste som hjalp i sorgen da jeg var lita og vi mistet pus etter hun ble påkjørt var å skaffe ny! det var det eneste som hjalp,da får man noe annet å tenke på. selv om minnene fra katten som nettopp ble påkjørt kommer til å leve videre i hjertet ditt!

    SvarSlett
  5. Nei, stakkar lille pusevennen <3 Så trist å lese :(
    Sender masse klemmer <3

    SvarSlett
  6. Så trist å lese. Sender deg varme tanker og håper tiden leger alle sår. Klem

    SvarSlett
  7. Føler med deg, det er alltid grusomt å miste et dyr.

    2 år siden jeg mistet pusejenta mi, ikke på en like brutal måte, men likevel.
    http://dronningstjerna.blogspot.no/2010_08_01_archive.html

    :´(

    SvarSlett